Livet i Kenya

Det har ikke vært lett å få til jakt her i Afrika, men da det først ble, var det en stormende suksess! Snadder, dette var texas!

I to uker skulle jeg være reiselærer i Arusha i Tanzania. Ikke lenge etter at jeg var kommet til misjonsstasjonen fikk jeg vite at det var en rifle liggende der, og en kasse med diverse amunisjon. Det var i allefall verdt et forsøk tenkte jeg, og startet undersøkingen. Ved siden av undervisningen brukte jeg nå de kommende to ukene på å sømfare diverse kontorer i byen for å få kontakter som kunne hjelpe meg med å få til jakt. Jeg fikk stadig vekk noen telefonnumre og navn på kontaktpersoner som skulle kunne hjelpe, men som aldri tok telefonen og bare en sjelden gang var på kontoret. Det utrolige skjedde likevel.

Jeg får endelig kontakt med rett person på distriktskontoret til Arumeru. Jeg kan kjøpe dyr hos han, men det er bare gaseller i området for tiden. Jeg bestemmer meg for to thomsen- og en grantgaselle. Dette er topp! Jeg skal treffe guiden i morgen klokka åtte.

Neste morgen er jeg klar klokka halv åtte med niste, fotoapparat, gevær og fullstappa magasiner. Klokka 10.30 drar vi avsted. Selv ikke jakt er viktig nok for en afrikaner til å være på tida. Det skulle visst plutselig være med en tredjemann. Vår nye venn, Ali.

Vi ankommer så jaktområdet og jeg føler for å prøveskyte misjonsrifla. Ikke godt å si når den ble brukt sist. Kanskje da en av de tidligere Arusha-misjonærene skjøt et skudd i lufta for å skremme bort noen innbruddstyver, og dagen etter ble anklaget av politiet for ikke å ha truffet. Ikke vet jeg, rifla går i allefall fryktelig galt. Vi bestemmer oss for ikke å bruke tid på det. Jeg blir i steden tilbudt å kunne bruke rifla til Ali. Han liker ikke skyte likevel, så det er greit for han.

Endelig er det klart for å finne dyrene. Jeg har kjøpt tre dyr, Ali seks og District game officeren seks. Vi har altså 15 dyr å plukke. Ikke verst. Ali tar plass i baksetet. Officeren setter seg bak rattet som kjentmann, og jeg sitter ved sidenav som den heldige skytter.

Uheldigvis er dyrene veldig sky. Ikke lett å komme på skyddhold. De to første skuddene går på rundt 150 meter, og vi ser skuddene slå i bakken mellom bena på thomsen-gasellene. Skuddene fortsetter å være lange, men ikke mange minuttene etter har jeg fått has på mitt første afrikadyr. En flott grant-bukk, på rundt 70 kg!



Det tørre jaktområdet er et typisk gaselle-området, men utrolig nok er det gnuflokker tilstedet også. District game officeren bestemmer seg for å ta en gnu, selv om vi ikke har lisens. Han sier at han bare skriver ut en lisens etterpå. Typisk afrikansk. Ok for meg, jeg skyter gjerne en gnu jeg. I kjent "danser med ulver" stil, tar vi opp jakten på den nå vettskremte gnuflokken. "Skyt" roper offiseren når vi er oppe på siden av den bakerste gnuen. Noe overrasket løfter jeg rifla til kinnet der vi homper og spretter utover savannen. Det er håpløst. Jeg ser noe grått i kikkerten et hundredelssekund en gang eller to, men håpløst å få inn noe skudd. Vi stopper, men gnuen er alt på gode hundre meter, og det med rompa til. Officeren mener likevel jeg skal prøve. Det strider kanskje litt med norsk jaktmoral, men så har jo ikke et skadeskutt dyr her noe skog å gjemme seg i. Jeg er heldig med skuddet. Det går inn i baken og dyret faller. Når vi kommer bort reiser det seg, men får straks ei ny salve. Dette er texas! En gnu på gode 150 kg.



Jakta fortsetter. Vi får inn gnuen i landcruiseren ved hjelp av et par vennligsinnede masaier. Vi hjelper dem med noen innvoller som de visst nok har tenkt å spise rå. Videre treffer vi på en grant-flokk. Jeg er heldig og får skutt to av disse før skytingen avsluttes ved å skyte en utpest thomson-gaselle, som vi har kjørt etter ute på savannen i 5-10 minutter.



En stor dag avsluttes hjemme hos Ali, der vi flår dyrene. Det blir jo spennende å se hvordan det smaker!